Minerydderskvadronens funn med Hugin AUV
Hugin er en AUV (Autonomous Underwater Vechile) produsert av Kongsberg Maritime, og er en av verdens mest avanserte og kapable undervannsfarkoster. Den kan dykke ned til 6000 meters dybde og bruker sonar, ekkolodd, og kamera til å kartlegge havbunnen. Hugin er trådløs, og forhåndsprogrammeres til å søke over et område. Når den er ferdig med oppdraget kommer den til overflaten og dataene kan lastes ned og analyseres.
Minerydderskvadronen har to kontainerbaserte autonome minejaktsystemer basert på Hugin som kan lastes på forskjellige skip ved behov.
I september 2022 fant HUGIN Team 1 flyet BV-222 på 318 m dyp, og i mars 2023 fant de HE-115 på 253 m dyp i Trondheimsfjorden, kun noen få kilometer fra Trondheim sentrum.
En av utfordringene med Hugin er at man må holde en viss høyde over bunnen for å ikke risikere å kjøre seg fast i vrakene. Derfor hadde ikke Mineryddeskvadronen fått noen gode nærbilder av flyene før vi i Blueye kunne dykke ned og dokumentere vrakene med to X3 undervanndroner.
NTNU har god erfaring med kombinasjonen Hugin AUV og Blueye ROV. I 2022 gjennomførte de, i samarbeid med FFI, et kartleggingsprosjekt i Mjøsa. Her ble Hugin brukt til å kartlegge bunnen av innsjøen, mens Blueye undervannsdroner ble brukt til å raskt se nærmere på interessante funn. Det ble blant annet funnet et vrak som kan være det eldste kjente skipsvraket i Mjøsa.
Blohm & Voss BV-222 Wiking V2
Det første vraket HUGIN Team 1 fant, og som raskt lot seg identifisere, var det legendariske sjøflyet Blohm & Voss BV-222 Wiking V2. Dette 6-motors flyet var det største tyske sjøflyet som var operativ under 2. verdenskrig. Flyet ble opprinnelig bygget som et passasjerfly, og kun 13 fly ble produsert totalt. Det store flyet har et vingespenn på 46 m, en lengde på 37 m, og en høyde på 10.9 m.
I Trondheim er flyet godt kjent blant historieinteresserte. Etter Tyskland kapitulerte i mai 1945 ble to BV-222 funnet i Sørreisa. Begge ble flydd til Trondheim i juni 1945. BV 222C-012 ble overført til Britiske Royal Air Force (RAF) sin base i Calshot i England. BV 222 V2 ble værende i Trondheim og lå fortøyd utenfor Skansen frem til oktober 1945. U.S. Naval Flight Test Division utførte testflygninger, men fant liten nytte i videre bruk. Etter maskinproblemer 10. oktober besluttet engelskmennene å senke flyet. Det ble fylt med overskuddsmateriale fra den gamle tyske sjøflyhavna i Islvika, slept ut på Trondheimsfjorden og skutt i senk. Ingen har siden visst nøyaktig posisjon hvor flyet gikk ned.
Den lokale dykkeren Kaj Sjølie har lett etter vraket i årevis. I 2003 trodde Sjølie han endelig hadde funnet BV-222 på 60 meters dyp utenfor Munkholmen. Det viste seg derimot at det var vraket av Short Sunderland, som vi i Blueye har besøkt en rekke ganger, han hadde funnet.
Funnet av Short Sunderland i 2003 førte til at ny informasjon om BV-222 kom fram. Gunnar Bjørnshol fortalte til Adresseavisen at han hadde fotografert senkningen av BV-222 hjemmefra på Sverresli i 1945. I nyhetssaken forteller Bjørnshol at han har forsøkt finne plassen flyet gikk ned på sjøkartet, og estimerte det til å ligge på 300 til 350 m dyp. Dette viste seg å stemme godt. Den 25. september 2022, nesten 77 år etter flyet ble senket, ble det funnet på 318 m dyp, ca. en og en halv sjømil nord for Østmarktangen fyr.
At vraket ligger på 318 meters dyp, gjør dette til det dypeste vraket vi i Blueye har besøkt. En av suksesskriteriene for å kunne operere på så store dyp er at båten ligger i ro. For å få til dette har vi montert en elektrisk MotorGuide GPS påhengsmotor i baugen på vår 19-fots Buster fritidsbåt. Denne sørger for å holde båten på samme posisjon, uten at vi må droppe anker eller bruke hovedmotoren på båten. Vi har tidligere skrevet om bruk av denne typen GPS-motor som alternativ til oppankring i artikkelen om de sårbare dypvannskorallene på Tautrarevet.
Selv om vi hadde en sikker posisjon fra Mineryddeskvadronen var Oculus M750d multistrålesonar til god hjelp for å raskt lokalisere vraket når vi nærmet oss havbunnen. Sikten kan være dårlig, og i løpet av de 10 minuttene vi bruker ned til 320 m dyp er det en viss sjanse for noe avdrift fra startpunktet.
Selve flyet ligger opp ned på havbunnen, sunket ca. en halv meter ned i den myke bunnen. Flykroppen har knekt i to på vei ned, og halepartiet ligger 250 meter unna vingepartiet. Alle 6 motorene henger fortsatt på vingene. Der halen er knekt av er det mulig å bevege seg inn i flykroppen.
Heinkel HE-115 S4+DK
Det andre nye flyet som er funnet er av typen Heinkel HE-115. Dette er en flytype som er godt kjent i Trondheim. Det ligger to HE-115 flyvrak på ca. 40 m dyp i Ilsvika, hvor tyskerne hadde sjøflyhavn under 2. verdenskrig. Disse har Blueye besøkt en rekke ganger tidligere, og i tillegg publisert video fra.
Denne gangen er det derimot snakk om et nytt funn på 253 m dyp utenfor Høvringen, litt lengre ut i fjorden. Dette er et helt nytt funn som ikke har vært kjent tidligere. Justismuseet har gjort en grundig undersøkelse av funnet, og har identifisert flyet som S4+DK. Dette var et av 15 HE-115 som tok av fra øya Sylt på vestkysten av Schleswig-Holstein 9. april 1940 med kurs mot Trondheim. Fra Trondheim skulle flyene operere som rekognoseringsfly langs kysten opp til Nordkapp.
Knut Sivertsen hos Justismuseet skriver blant annet:
I Trondheim landet de 15 flyene 9.april i flere puljer i tidsrommet 0800-1600. Med 14 av flyene gikk landingen greit, til tross for at flere fikk skader på pontongene på grunn av den krappe sjøen. Staffelkapitän, toktsjef Hauptmann Lienhart Martin Wiesand’s fly gikk det imidlertid dårligere med. På vei nordover ble flyet beskutt av en engelsk Sunderland flybåt fra Royal Air Force, og fikk skader på både flyskrog og pontonger, noe som gjorde at Wiesand måtte lande raskt. Han forsøkte å ta ned flyet på fjorden nordvest for Munkholmen, men landingen mislyktes. Flyet gikk opp på høykant og sank raskt til bunns. Alle 3 om bord kom seg ut av flyet, men Wiesand forsvant.
Sivertsen har undersøkt hvorvidt det her kan være snakk om en krigsgrav dersom Wiesand gikk ned med vraket. Hans undersøkelser har vist at piloten ble funnet og sannsynligvis kremert i Trondheim, før urnen ble returnert til Tyskland.
Flyvraket ligger opp ned på havbunnen. Vingene og motorene henger på flykroppen. Glasskuppelen i front av cockpit er løsnet, men ser tilsynelatende hel ut. På flykroppen ser man tydelig kjennetegnet "D" malt i rødt ved siden av bjelkekorset under vingene. Som ofte på vrak finner vi et yrende dyreliv. Medusahoder, fileskjell, svamper, dypvannskoraller, reker, lange, og brosme har alle bosatt seg rundt og på vraket.
For å få best mulig bilder har vi brukt to stykk Blueye X3 droner, hvor den ene har vært utstyrt med 4 ekstra lys.
Flykirkegården i Trondheimsfjorden
Det å utforske hva som befinner seg under overflaten har siden dag én vært en viktig drivkraft for Blueye-teamet. Etter hvert som teknologien vår har modnet, har vi utvidet rekkevidden vår til å kunne gå dypere og operere lengre. Integrasjon av ekstrautstyr som undervannsposisjonering og sonar gjør at vi raskt kan finne frem til vrak selv på store dyp. Vi har etter hvert blitt godt kjent med noe av historien som befinner seg på bunnen av Trondheimsfjorden.
Trondheim var en strategisk viktig by under 2. verdenskrig. Tirpitz, et av de to største slagskipene i den tyske krigsmarinen, lå i lengre perioder for anker i Åsenfjorden, som er en sidearm av Trondheimsfjorden. En rekke flyangrep ble utført mot Tirpitz, og flere allierte fly ble senket på vei inn eller ut av Trondheimsfjorden. Tyske fly opererte ut fra flyplasser på Værnes og Lade, og sjøflyhavner på Jonsvatnet, i Ilsvika, og i Hommelvika.
I 1994 skrev Adressa en sak om «flykirkegården i Trondheimsfjorden», med beskrivelse av noen av de flyene man antar ligger i fjorden. Oversikten gir et bilde av den store aktiviteten i luften over Trondheimsfjorden under 2. verdenskrig. Siden da har flere av flyene blitt funnet og dokumentert. Med funnet av BV-222-Wiking-V2 og HE-115 S4+DK har to nye fly fått en sikker posisjon i kartet.
Det er snart 80 år siden 2. verdenskrig. Over vann er de fleste spor borte. Under vann kan man derimot fortsatt se skips- og flyvrak som minner om at Norge var okkupert og i krig for ikke veldig lenge siden. Saltvannet og havets krefter tærer hardt på krigsvrakene, og tilstanden blir raskt dårligere. Det å dokumentere og dele lokalhistorie oppleves derfor som spennende og givende for oss i Blueye, samtidig som det er en utmerket måte å teste teknologien vi utvikler.
På YouTube-kanalen vår har vi publisert en spilleliste med filmer vi har laget etter dykk på forskjellige historiske vrak.
OPPDATERING 19.10.23
Etter publisering har vi blitt kontaktet av Chandos Publications, som nylig har publisert boken Heinkel He 115 – Development and Operational History, 1937-1952. De er rimelig sikre på at identiteten til flyet er 'S4+DH' og ikke 'S4+DK'.
