Et forbud for å redde en fjord under press
Oslofjorden har vært under press i flere tiår: overfiske, oksygenfattig bunnvann og en bestand av hummer og bunnfisk som har krympet år for år. 1. januar 2026 innførte regjeringen tre store nullfiskeområder: Indre Oslofjord fra Moss til Oslo, samt nasjonalparkene Færder og Ytre Hvaler. I disse sonene er alt fiske forbudt, både yrkesfiske og fritidsfiske. Unntaket er barns krabbefiske med snøre, og enkelte dispensasjoner for forskning og fjerning av stillehavsøsters.
Ett av de største enkeltproblemene er ikke fisket som fortsatt foregår, men fisket som sluttet å foregå for lenge siden. Tapte teiner, garn og liner blir liggende på bunnen i årevis og fortsetter å fange fisk og skalldyr uten at noen henter dem opp. Denne formen for spøkelsesfiske er en stille belastning på et økosystem som allerede sliter. Miljøorganisasjonen OceanFront hentet alene opp rundt 10 tonn spøkelsesredskap fra Indre Oslofjord i løpet av én måned sommeren 2026.
For å finansiere denne typen arbeid satte Miljødirektoratet av en pott på nesten 100 millioner kroner til naturrestaurering i Oslofjorden. Søknadene som kom inn var på til sammen rundt 400 millioner kroner, fire ganger så mye som var tilgjengelig.
Fra fisker til fjordvakt: en ny jobb på samme fjord
I dag er den samme fjorden Karlsens arbeidsplass igjen, bare med et annet oppdrag. Etter å ha søkt om støtte til restaureringsarbeid og møtt avslag i første runde, fikk han medhold i en klageomgang i juni. Midlene kom sent, ikke før i august, men med dem fulgte en Blueye X3 Ultra og en gripeklo. Siden har han vært ute på fjorden så godt som hver dag.
"Ingenting av arbeidet her er inntektsgivende. Så man er helt avhengig av å få midler til å bedrive dette hele året: både til utstyr, men også lønn og drift." - Arild Karlsen
Midlene han har fått, varer ut 2026. Etter nyttår må han søke på nytt, og han er en av flere fiskere som venter på at Miljødirektoratet følger opp også neste år.
Karlsen samarbeider også med Green Bay, som har fått støtte til å kartlegge bunnen med AUV-er og sonarsystemer. Der Green Bay får bekreftet funn av tapt redskap, overtar Karlsen koordinatene og dykker ned med ROV-en for å ta opp utstyret.
Valget av ROV-leverandør var ikke tilfeldig.
"Jeg valgte Blueye av noen få grunner. En av dem er AI-modellen. Jeg tror det er veldig framtidsretta. En annen ting er Blueye Cloud-systemet, loggføring og rapportering. Det sparer meg for mye arbeid." - Arild Karlsen
Han bruker nå kveldene til noe de færreste ROV-operatører gjør selv: å bygge sitt eget treningsdatasett for å gjenkjenne spøkelsesredskap i Oslofjorden. Med Blueye X3 Ultra kan operatører laste opp egne AI-modeller som er trent til å gjenkjenne gjenstander automatisk, og få dem vist direkte i Blueye-appen under dykket. Ferdige datasett finnes, men de er samlet inn andre steder i verden, under helt andre forhold. «Oslofjorden er spesiell, det er dårlig sikt, det er en helt annen type groe,» sier han. Hver kveld mater han dagens funn inn i en modell som testes gjennom natten. Målet er en AI-modell trent spesifikt på forholdene i Oslofjorden, som han etter hvert kan laste inn i Blueye, og som på sikt skal kunne gjøre det mulig å oppdage spøkelsesredskap på lengre avstand enn han selv klarer å se i kamera.
Karlsen er ikke alene om denne typen arbeid i fjorden. Den frivillige miljøorganisasjonen Marinreparatørene har ryddet i Indre Oslofjord siden 2014, og har, med støtte fra Miljødirektoratet, ansatt to heltidsansatte til et tilsvarende prosjekt lenger nord i fjorden, i samarbeid med OceanFront.
Slik fungerer det i praksis: fra kartlegging til opphenting
En typisk arbeidsdag starter med kartlegging. Karlsen bruker sonarbilder, beskrevet som et «røntgenbilde av havbunnen», for å lete etter spor av tapt redskap, men teiner er ofte vokst ned i groe eller gjemt mellom steiner, og er vanskelige å se selv på sonar. Når han ikke har et bekreftet punkt å gå etter, er metoden å finne en kant på bunnen og følge den. Det er langs slike kanter og i tauverk at det meste av tapt redskap samler seg over tiår.
Operasjonen krever at båten kan holde posisjonen under vann. Han bruker også kartsystemet til Sailorsmate, som han kjenner fra fiskeryrket, og som nå er integrert med Blueye og posisjoneringssystemer som USBL. Det gjør at han kan følge ROV-ens nøyaktige posisjon og spor i sanntid på kartskjermen, og ta skjermbilder som dokumentasjon til nasjonalparkene og Miljødirektoratet.
"Å ha USBL på ROV-en er alfa og omega for å kunne forstå hvor du opererer. Hvor har jeg søkt, og hvor har jeg ikke søkt? Det får du kun til med USBL." - Arild Karlsen
Den dokumentasjonen er ikke bare nyttig. Den er et krav. Karlsen er en av rundt fem operatører som har fått treårig tillatelse til å rydde spøkelsesredskap med ROV i nasjonalparkene Færder og Ytre Hvaler, nettopp fordi metoden er skånsom mot bunnfaunaen sammenlignet med tradisjonell sokning. Nasjonalparkforvalterne krever video og rapportering av alle dykk, også når det ikke blir gjort funn, siden et friklarert område også er verdifull kartleggingsinformasjon.
Det som gjør arbeidet mulig for folk uten ROV-bakgrunn, er at ingen av dem trengte å omskolere seg for å ta i bruk utstyret. For fiskere som Karlsen, som kjenner fjorden fra tiår på vannet, er det kunnskapen om hvor ting samler seg og hvordan bunnen ser ut som er den egentlige ekspertisen. ROV-en er verktøyet som gjør at den kunnskapen kan brukes til noe nytt.
Blueye operatører bruker også Blueye Cloud til å dele funnene sine med Miljødirektoratet. Kartlegging og funn fra hvert oppdrag kan lastes opp og gjøres tilgjengelig for dem som forvalter restaureringsarbeidet.
Hva dette betyr videre for Oslofjorden og fiskerne
Nullfiskesonene skal i teorien gjøre to ting på én gang: stanse tilførselen av nytt fiskeredskap i vannet, og gi fjorden rom til å hente seg inn. Historien om Karlsen viser en tredje effekt: noen av dem forbudet rammet hardest, er nå blant dem som rydder opp etter tiår med fiske, sitt eget og andres.
Karlsen mener også at veien videre må tenkes gjennom. Han støtter gjenbruk av gammelt fiskeredskap, men er bekymret for at billige erstatningsteiner kan gi mer spøkelsesfiske, ikke mindre: en komplett ny teine kan koste 800–900 kroner i dag, mot rundt 250 kroner for en restaurert og gjenbrukt variant.
"Da er min påstand at en del folk kommer til å sette dem ganske uvørent." - Arild Karlsen
Alt han selv tar opp, går til gjenvinning eller destruksjon, ikke tilbake i markedet.
Midlene Karlsen har fått, varer ut 2026. Etter det må han søke på nytt, i konkurranse med langt flere søknader enn Miljødirektoratet har midler til å dekke. Han er ikke alene om arbeidet, blant andre jobber den frivillige miljøorganisasjonen Marinreparatørene med samme type opprydding lenger nord i fjorden, men for Karlsen handler mye av det som skjer videre om hvorvidt en fisker som har lagt om hele yrket sitt, får fortsette det.
Han er langt fra den eneste som har snudd fiskeforbudet til en ny jobb. Men historien om Karlsen er historien om hvordan en som kjenner bunnen bedre enn de fleste, nå bruker den kunnskapen til å rydde den opp, og til å bygge sin egen metode for å finne igjen det andre fiskere har mistet.
